Av Ingri Assum, medlem av Vinfo 92
Det var starten på årets vintur. Vi så på hverandre. Ikke hadde vi vel reist helt fra Norge til Bulgaria bare for å havne i en ribbet vinmark?
Vinfo 92 er vinklubben i Direktoratet for forvaltning og IKT, tidligere Statskonsult. Hvert år de siste seks årene har Vinfo vært på tur til et vindistrikt eller et vinland i Europa: Alsace, Provence, Toscana, Portugal, Bordeaux – og høsten 2008 altså Bulgaria.
Men det var slett ikke selvsagt at det var hit fjorårets vintur skulle gå. Det vi hadde lest om Bulgaria som vinland, var ikke overbevisende. Under kommunisttiden hadde landet eksportert store mengder vin til Sovjetunionen, men vekten hadde vært på kvantitet snarere enn kvalitet. Da jernteppet falt, forsvant vinkollektivene også. Hva som var kommet isteden, hadde vi ikke helt klart for oss. Diskusjonen hadde derfor gått friskt om vi skulle torde å satse på Bulgaria som reisemål. Det som avgjorde saken, var faktisk den norske ambassaden i Sofia. Vi var så heldige at et av medlemmene i vinklubben hadde kjente ved ambassaden som kunne fortelle om spennende bulgarske viner av høy kvalitet og en vinproduksjon på vei oppover. Vi tok sjansen. Men førsteinntrykket i veigrøfta lovet ikke godt.
Bulgaria har en vinhistorie som strekker seg helt tilbake til yngre steinalder og folkegruppen trakerne. Dionysos er avbildet på flotte drikkebegre av sølv og gull som blant annet kan sees på det arkeologiske museet i Sofia. For i motsetning til hva mange tror, var Dionysos ikke gresk, men av trakisk herkomst. I dag er landet er inndelt i fem vindistrikter. På de tre dagene vi hadde til rådighet, rakk vi å besøke tre av dem, nemlig Strumadalen, som ligger sørvest for Sofia mot grensen til Makedonia og Grekenland, Det trakiske lavlandet i sør og Rosedalen øst for Sofia. Til sammen besøkte vi fire vingårder hvorav tre lå i det trakiske lavlandet. I tillegg kom landsbyen Melnik, der vi akkurat hadde fått vite at vingården var stengt.
Vårt første vingårdsbesøk fikk vi dermed først oppleve på turens andre dag. Det fant sted på Bessa Valley Winery i Det trakiske lavlandet. Vingården er en av de mest kjente og renommerte i Bulgaria. Vi hadde kanskje forestilt oss en eldre, distingvert vinbonde, men på trappen stod en ungjente og ønsket oss velkommen. Ved nærmere bekjentskap viste det seg at hun var utdannet vinmaker og var den som hadde ansvaret for driften av vingården. Druene var i hus, og noen arbeidere var på plass for å ta seg av den første delen av gjæringsprosessen. For øvrig var det ikke folk å se.
Det var heller ikke noe gammelt, ærverdig vinslott vi var kommet til. Den lyse stenbygningen var ny og moderne, men tydelig utført etter franske forbilder. Vinen ble lagret på franske eikefat. Så var da også den ene eieren fransk.
Og akkurat dette: utenlandske eiere og kapital, bygninger etter forbilder fra middelhavslandene og unge, velutdannede og entusiastiske vinbønder skulle vise seg å være typisk for de vingårdene vi besøkte. Det slo oss også at vingårdene utgjorde en skarp kontrast til sine omgivelser. Fattigdommen i Bulgaria er fortsatt synlig – ikke minst på landsbygda der vi lett kunne føle oss hensatt flere hundre år tilbake i tid. Opp mot dette fremstod vingårdene som de rene palasser.
Et annet trekk som gikk igjen, var at vingårdene forsøkte å skaffe seg flere ben å stå på.
På Bessa Valley Winery drev de foreløpig bare med vinsmaking ved siden av selve vinproduksjonen. På den neste vingården vi besøkte, Todoroff Winery i samme distrikt, var det derimot bygd opp et helt velværesenter – komplett med restaurant, spa og luksushotell. Hotell og restaurant var det også på turens siste vingård, Starosel i Rosedalen. Toppen av mottakelse fikk vi imidlertid på vingården Zagreus, den tredje vingården vi besøkte i Det trakiske lavlandet. Det unge paret som drev gården – hun østerrisk, han bulgarsk – hadde forberedt en hel tre retters lunsj til de norske gjestene. Den ble inntatt i familiens private spisestue akkompagnert av et utvalg av gårdens viner, ”siden vi ikke var så mange”, som de sa. På Zagreus fikk vi også demonstrert vingårdens egen ”vinkjerneolje”, et produkt som etter sigende skulle ha en god effekt på det meste: mat, dårlig tannkjøtt og rynker og leverflekker. Meget populært produkt blant Vinfos medlemmer i 50-60-årene!
I likhet med de nybygde vingårdene var det vår erfaring at også vinen ble produsert etter mønster fra Middelhavslandene. Druesortene Merlot og Cabernet Sauvignon utgjorde store deler av produksjonen på de gårdene vi besøkte – enten alene eller i ulike blandingsforhold, som i Bordeaux. Også Pinot Noir, Syrah og Cabernet Franc ble benyttet. Den mest spennende druen var likevel den lokale Mavrud, som gir en kraftig rødvin – av og til peiskosrund, andre ganger med mye tanniner. Også denne ble brukt i blandinger med de øvrige druesortene.
Et annet typisk trekk ved produksjonen er at den er forholdsvis ung, dvs. fra denne siden av tusenårsskiftet. Det var følgelig vanskelig å få noe klart svar på hva som er gode årganger. Ikke så rart, kanskje, siden et par av vingårdene var etablert så sent som 2004. Et typisk svar på spørsmålet om årganger, var at all vin er god bare den blir blandet riktig!
Alle de vingårdene vi besøkte, kunne skryte av viner som hadde vunnet europeiske eller bulgarske priser, Bessa Valley Winery´s flaggskip var blandingsvinen Enira Reserva. Todoroff kunne blant annet skilte med serien Teres som ble lagret på eikefat fra seks til ti måneder. Zagreus hadde tatt sølvmedaljer i Bulgaria for sin Salta Shiraz og Mavrud Premium, og på Starosel var de spesielt stolte av Merlot Cabernet-Sauvignonblandingen Terroir 2006, som hadde hentet hjem en europeisk bronsemedalje.
Medlemmene i Vinfo 92 er sjelden enige om hvilke som er best av de vinene vi prøvesmaker. Diskusjonen om dette er jo nettopp noe av poenget med møtene. Så også i Bulgaria. Vi smakte og diskuterte og smakte igjen. Det vi var enige om, var at det var meget høy kvalitet på de aller fleste av de vinene vi fikk servert. Likevel var det mange av oss som holdt en knapp på blandingsvinen Enira Reserva fra Bessa Valley Winery. At flere før oss hadde hatt samme smak, fikk vi bekreftet i taxfree-butikken på flyplassen i Sofia. Der var alle Bessa Valley-vinene utsolgt!
Ifølge reisehåndbøkene skulle Winston Churchill i sin tid ha satt så stor pris på bulgarsk vin at han importerte den i fat nettopp fra Melnik, den lille landsbyen der vi møtte den stengte vingården. Og fortsatt importerer Storbritannia bulgarsk rødvin – dessverre stort sett som ”cheap plonk”, dvs. billigvariantene. Når det gjelder Norge, fant vi i skrivende stund i alt sju tilgjengelige bulgarske rødviner på Vinmonopolets nettsider. Prisene varierte mellom i overkant av hundre kroner og ned mot i overkant av 80. Bare en av vinene er laget på den lokale druen Mavrud (Tuida Selection Mavrud 2004 til kr 84,60). Ingen av vinene var fra vingårdene vi besøkte. Men det hadde vi heller ikke forventet. For på spørsmål om noen av vingårdene hadde forsøkt seg på eksport til Norge, var svaret et unisont nei. Det var de bulgarske vinprodusentenes oppfatning at Vinmonopolet gjør Norge til et dyrt og meget vanskelig marked å komme inn på.
Å besøke vingårder i Bulgaria er ikke som i Frankrike eller Italia. Vingårdene ligger spredt innimellom industriområder og annet jordbruk. Å vandre eller sykle fra gård til gård, som i St.Emilion eller Alsace, er umulig. Det trengs bil og helst også sjåfør og guide for å finne fram. Selv med begge deler hadde vi ofte store problemer med å lokalisere vingårdene.
Det er heller ingen flyselskaper som har direkte fly til Sofia. Vi fløy med Czeck Airlines og mellomlandet i Praha. Guide og sjåfør hadde vi skaffet oss via kontakter i Sofia. Men på forhånd hadde vi sjekket ut flere bulgarske turoperatører som arrangerer vinturer. Problemet med disse oppleggene var at de gjerne strakte seg over en hel uke, noe som ble for lenge å være borte for vår gruppe.
Og den begredelige starten på vinturen? Jo, selv om vingården var stengt, var den lille landsbyen Melnik et sjarmerende bekjentskap og et populært utfluktsmål for bulgarerne selv. Den høyhælte og buksekledde vartet opp med både lunsj og vinsmaking på en lokal kro, og vi kan sterkt anbefale den vinen landsbyen har vunnet diverse medaljer for, nemlig No Man’s land Gold Red, også den en Merlot-, Cabernet-, Sauvignon-blanding med ti måneder på eikefat bak seg. Men det var bare en av mange gode viner som Melnik hadde å by på.
For mer informasjon, se Det nasjonale vinkammeret i Bulgaria, www.bulgarianwines.org |
